TRAMTEATRET Forstørr cover.
Diskografi "TAKK FOR OSS". Tramteatrets beste
  Presseomtale / anmeldelser  


Tramteatret eksisterte i ti år. På disse ti årene ble det produsert ti LP-plater/kassetter, seks helaftens musikkrevyer, fire TV-serier, rundt tyve egne radioprogrammer, - pluss en mengde innslag i forskjellige radio/TV-sendinger, som for eksempel i lørdagsunderholdningen, Musikknytt, Ukeslutt, Dagsrevyen, aktualitetsprogrammer mm. Tramteatret turnerte i alle fylker i Norge, og i tillegg til revyene ble det avholdt rundt regnet to hundre rene konserter.

Når det videre legges til at Tramteatret produserte nær sagt all tekst og musikk selv, og dessuten var sjåfører, malere, skreddere, snekkere osv., skjønner man at det foregikk en del i de ti årene. Det er altså ikke så lett å skulle si noe fornuftig om Tramteatret i et lite teksthefte. På mange måter ville det vært lettere å skrive en bok. Mellom linjene i det følgende kortfattede og litt tilfeldige utvalget av historie, ligger det derfor, som man vil skjønne, mye. Blant annet slit, fortvilelse, håp, et utall diskusjoner, skuffelser, vennskap, 16-timersdager, galgenhumor, glede, sjauing, vanvittig mye moro, krangler, dytting av buss, stolthet, tabber, sene netter, trening, vasking, raseri, tårer og usedvanlig mye latter.

Før vi riktig skjønte hva som skjedde, spilte vi for utsolgte hus på Chat Noir i Oslo. Et år tidligere, den 15. juni 1976, hadde Tramteatret blitt dannet på et stiftelsesmøte i en leilighet i Waldemar Thranes gate, etter at noen av oss hadde brutt ut av et student-teater i Chateau Neuf. På stiftelsesmøtet gikk det med en del portvin, men møtet ble holdt i sirlige former, og vi vedtok at vi alltid skulle ta de svake og undertryktes parti, at vi skulle nå ut til hele Norges befolkning, og at vi skulle hete Tramteatret. Så betalte vi kr. 100,- i kontingent og gikk hjem og la oss.

Vi hengte opp bilder i montrene på Chat Noir og håpet at folk som gikk forbi skulle skjønne at det var oss, bildeopphengerne, som spilte der. To fyrer som begge så ut som Fleksnes-karikaturer stanset, gikk bort til montrene og myste grundig på alle bildene. Vi sto og hang et par meter bortenfor og lurte på om vi ville bli gjenkjent; dette var jo selveste arbeiderklassen, som vi hadde vedtatt skulle være vårt publikum. De ble ferdige med å studere bilder, og i det de i slett humør gikk videre, utbrøt den ene arbeiderklassen: "Dem gidder ikke jobbe, vet du! Ska' spella iddiot i stedet!"

Fra Chat Noir gikk det an å gå rett ned på Rosekjelleren via kjøkkenet. Der satt vi ofte etter forestillingen og drakk øl sammen med sjømenn og andre som hadde noe å feire. Terje var konstituert kasserer og hadde billettpengene i en plastpose under bordet.

Det var to grunner til at vi havnet på Chat Noir så fort. Den ene var at stykket "Deep Sea Thriller" var bra. Den andre var at skuespiller Peter Lindbæk hadde klart å taue den fryktede kritiker Erik Pierstorff inn på Chateau Neuf for å se den ene forestillingen vi hadde planlagt å spille. Dette klarte han til tross for at Pierstorff var syk, og dessuten skulle ha reist til utlandet den kvelden. Erik P.'s anmeldelse i Dagbladet - samt jungeltrommene - fikk Toralv Maurstad til å ringe og tilby oss Chat Noir, og folk flest til å storme billettluka.

Anders Rogg kom med i gruppa. Vi syntes han var grei å ha. Han spilte roller, sang og var forestillingens pianist - og samtidig kjørte han lyset og var sufflør og inspisient.

Så kjøpte vi buss og begynte å ha streitjobber mandag, tirsdag og onsdag; for så å dra på turné fra torsdag til søndag. Så slutta vi i jobbene, leide et stort, skittent og rotet lokale på Tøyen og fikk stilfull prøvesal, kontorer, møterom, bad, kjøkken og studio ut av det.

Vi hadde det travelt. En dag kom Kine Hellebust som vikar fra Nordland Teater. Hun ble satt til å vaske gulv og å ta telefoner - og det gikk vel et års tid før vi andre oppdaget hvor vanvittig bra hun sang og hvor morsom hun var.

En kveld traff vi Dag Åkeson Moe på Club 7, og han lurte på om vi ikke ville lage en TV-serie for ungdom. Terje Nordby (vår forfatter, les og nyt tekstene i dette heftet) skrev den første historien om Pelle Parafins Bøljeband (PPB), der bandmedlemmene er en slags karikaturer av skuespillerne som spiller dem.

Vi andre var forresten med på å få mange av ideene, slik vi som oftest var. Når det gjelder PPB, prøvde vi aldri å lage barneunderholdning. Vi brukte bare humoren som var gjengs i gruppa til daglig, og nøt å få være barnslige. Jeg vet at mange har ledd godt av en del av påfunnene våre, men ingen har nok ledd så godt som vi gjorde sjøl.

Søndag morgen etter at den første episoden var sendt, dro Marianne Krogness og undertegnede på skitur. Vi var nervøse; vi regna med at det å eksponere seg på barne/ungdoms-TV ikke var snaut. Det sto to gutter på rundt tolv år og glante måpende og vantro på oss da vi gikk av trikken på Frognerseteren. - "Var det dere som var på TV i går?" - "Jo....." Måpingen tiltok, og etter å ha sett opp på oss en god stund, sa den ene alvorlig: - "Det er det verste jeg har sett." Det ble en skitur i undring over hva vi hadde i vente.

Vi dro opp til Arve Sigvaldsens plateselskap "Talent" med stoff til to produksjoner i kofferten, "PPB" og "Back to the 80s'". Der fikk vi gratis cola, fikk spille biljard, og traff produsent Ola Johansen. Av humørsprederen Ola har vi lært det aller meste vi kan om plateproduksjon - inkludert mye om arrangering, psykologi, rytme, lytting og sang.

Vi søkte hele tiden å utvikle oss selv mest mulig - og å utvikle formen på det vi drev med. I stykket "Det enkleste er pistol" nådde vi formmessig og kunstnerisk nye høyder. Her tok vi de mer outrerte idéene helt ut, og mange mener at dette er det beste vi har laget.

På en turne til Stavanger fortalte Bodil Maal (sluttet i TT i -78) om sin tidlige forfar "Pytten" fra Vest Agder som ble revet i stykker mellom fire hester etter å ha nektet å innordne seg reformasjonen. Da bøddelen sa "Hypp", sa Pytten: "Nå revner ræva til Guddalsbonden." Det var da vi fant ut at vi skulle lage forestillingen "Det går alltid et korstog". Den førte til en blasfemianmeldelse, fem førstesider i "Fædrelandsvennen" på en uke, bønnemøter og mye begeistring - også blant kristne og andre religiøse.

Det er alltid slik at noen vil synes bedre enn andre. Enkelte vil kanskje heve øyenbrynene hvis jeg sier at i TT var det summen av mennesker som var det aller viktigste. Men slik var det. TT's hemmelighet, hvis det var noen, var denne underlige samlingen av svært forskjellige, sære, oppvakte, nærtagende, kunnskapsrike og åpne mennesker som var veldig glade i hverandre. Vi pleide å ty til en klisjé, som vi syntes sa mye: "Sammen er vi dynamitt". Man får altså ikke dynamitt før alle kjemikaliene og de rette betingelsene er tilstede.

En ting er imidlertid sikkert: Uten Liv Aakvik hadde det aldri blitt noe Tramteater i det hele tatt. Rent bortsett fra at hun tok initiativet til stiftelsen, sa hun alltid ting som "....og 30. april neste år har vi premiere på Chateau Neuf og til høsten så.....". Ved disse anledninger satt jeg alltid vettskremt med fingrene i ørene og nynnet lalala for meg selv. For selv turte jeg egentlig ikke, og det var det ikke så mange av de andre som gjorde heller, tror jeg. Men når premieredagen kom, måtte vi.

Bortsett fra de som er nevnt, bør disse takkes (og helt sikkert flere også): Sigve Bø (vår kjære instruktør med de sinnssyke innfall; Sigve lærte oss teater), Peter Lindbæk (som lærte oss hvordan vi skulle analysere hver eneste opptreden vi hadde for stadig å forbedre oss), og Kalle Fürst (vår eiegode energibunt av en regissør/medarbeider i TV-seriene).

Det ble stritt i lengden å måtte ha to suksesser gående på én gang for å kunne betale lønninger. Vi hadde 16 på fast lønn. I 1986, etter ti år, la vi ned teatret. 12 stemte for nedleggelse. Én stemte avholdende(!). En konsert i et sirkustelt på Aker Brygge i Oslo var TT's siste opptreden, men ingen av de tilstedeværende var klar over det. Etter siste sang sa John Nyutstumo: "Takk for oss."

I et par år etterpå var det som å stå på kaia etter flere års sammenhengende seilas i høy sjø - og de fleste av oss lurte fælt på hva vi skulle bli når vi ble store.


Arne Garvang