HØSTSANG

(Myhre/Børretzen)

Nå, når høsten har nådd til oss to,
Er vi blitt så snille,
vårt blod renner stille,
Og langsomt som vi, når vi går.

Med våre to hender godt gjemt i min lomme,
Når lufta er klar,
Og høsten er kommet
Og sommer'n er noe som var.

Nå kan vi gå sammen, i fremmede byer
fulle av fremmede lyder, og prester og soldater
og mødre som snakker strengt til barn
på et språk vi ikke skjønner noenting av,
men vi forstår at de er bekymret.
Og mødrene og fedrene går fort mellom biler
og skal inn på fulle trikker med hendene fulle
av barn og plastposer.
Og vi kan sette oss på fortauskanten
og sitte helt stille, ved kanten
av denne elv av boblende fruktbarhet.
Og noen ganger ser vi oss selv
i et butikkvindu på den andre siden
Og ser at vi ser ut som et,
et trusken par av stein.
Igjenglemt i denne fremmede, blodfulle verden,
Og vi smiler til hverandre i speilet.

Nå, når høsten har nådd til oss to,
Er vi blitt så snille,
vårt blod renner stille,
Som vann, i en svart, stille elv.

Da det var sommer,
var vi fulle av sevje og v‘sker som suste,
og våre hender var varme og lette seg fram,
og blodet bruste som havet.
Våre hender lette og skalv da det var sommer.
Nå har vi ofte hendene i lommene,
og det er stille musikk i rommene
i våre sinn.
Nå, når høsten har satt inn.

Da det var vår,
kunne et glimt av dine lår
gjøre meg gal.
Nå legger vi ofte kabal,
og smiler spørrende til hverandre,
og dine lepper er snille og kjærlige
som høsten.

Nå, når høsten har nådd til oss to
er vi blitt så milde,
nå går vi så stille og langsomt,
når vi går igjennom verden.
Med våre to hender i min ene lomme,
og varmer hverandre.

Nå, når høsten har nådd til oss to,
Er vi blitt så snille,
vårt blod renner stille,
Som vann, i en svart, stille elv.