REPORTASJE FRA SELJORD 2002

	Bildene fra Sejord 2002 finner du her.
	Vi har festivalgeneral Egil Moen sterkt mistenkt for at han har direkte innvalg hos han der oppe som bestemmer været. Hør bare: Idet vi kjørte de siste kilometrene mot Seljord torsdag kveld, høljet regnet ned. Og da vi demonterte teltet på søndag ettermiddag, samlet mørke truende skyer seg over hodene våre. Men under festivalen strålte sola om kapp med ansiktene til de mellom 12 og 13.000 gjestene. Så mange blide folk, så utrolig lite fyll og spetakkel, og så mange såre dansebein har neppe vært samlet på ett sted i kongeriket før. Tylden-teltet var større enn i fjor, og tronet ved inngangspartiet til selve festivalområdet. Teltgeneral Øyvind Sauarlia var på plass med penningveska si og solgte CD’er til den store gullmedalje, og alle Tylden-artistene var selvsagt innom både titt og ofte for å hilse på fans, ta seg en kopp kaffe eller diskutere nye prosjekter med Audun Tylden, som selvsagt også var til stede hele tiden. Både Anne, Elin og Ingeborg veiledet de kjøpende horder innenfor faget danseband-CD’er, og Jorunn Grov (for øvrig søster av Kjersti i Can Dance) tro til når det trengtes som mest. Kai Robert (fra Fryd & Gammen) og PK (fra PK & Dansefolket) var sirkusutropere som hadde det vært et ordentlig sirkustelt, og Morten Nyhus (produsent fra Gjøvik Lydstudio) bisto med lyd. Etter hvert som bandene hadde opptrådt på hovedscenene, dukket de opp i teltet vårt for å ta en liten unplugged-forestilling. Og hvilke forestillinger!! PK & Dansefolket begynte med å rive ned hele brakka fredag ettermiddag med smakebiter fra sin kommende CD. Både ’Let’s Talk Dirty In Hawaiian’ og ’Du Må Ha Det Riktig Godt’ sitter nok fremdeles fast i hjernebarken hos de som var til stede – allsangen ljomet helt opp til Brunkeberg. Og da ett par begynte å danse på bordet (pinlig nok var vår egen Elin Huse først ute), skjønte alle at her var det lov å slå ut håret. Trond Erics fulgte opp litt senere på kvelden med et akustisk sett, og imponerte alle med sine ferdigheter. ’Det ligger no rart i luften’ måtte de synge to ganger, og da var det allerede flere blant publikum som begynte å tale i tunger. Ole Ivars var ferdig på scenen først kl. 01.00, derfor var det ikke lov til å fremføre mer musikk, ikke engang i Tylden-teltet. Men de møtte opp og skrev nesten armene av ledd med autografer. Lørdag var det Can Dance som var først i ilden. Trommeslager Tor Håkonsen lot seg ikke affisere av at det ikke fantes trommer i teltet – han dæljet løs på kofferter og flasker og teltstenger og det som ellers var for hånden – og stemningen var mildt sagt løssluppen. Da ’When The Saints’ tordnet ut og fikk publikum på nyfrelsens rand, kom vår gode kollega og nabo Terje Busk ruslende over og lurte på om vi hadde begynt med gospeltelt i år? Ikke lenge etter kom han over igjen da Kjersti & Can Dance begynte å kjøre Las Vegas-show med Sinatra-låter, om vi også hadde begynt med jazz??! I fjor klaget han nemlig over at det var altfor mye saksofoner der. PK & Dansefolket tok over stafettpinnen igjen, og alle nyetablerte fans fra dagen før var møtt opp, sammen med hele slekta og halve nabolaget deres. Suksessen var om mulig enda større nå. Så var det Joe Bjørnars tur. Tylden ristet oppgitt på huet da de satte i gang med ’Have You Ever Seen The Rain’ arrangert for trekkspill og saksofon. Pent var det ikke, men Bjørnar gjorde sine vanlige stunt-hopp med trekkspillet på magan, mens resten av bandet snublet over hverandre i lutter begeistring og tilsynelatende spilte på det meste. Publikum lot seg villig rive med av så mye ungdommelig begeistring, og selv om lydmannen var fortvilt – han klarte aldri å finne ut hvem som egentlig spilte hva – så ville den meget entusiastiske tilhørerskaren ikke slippe dem av scenen. EN TEL! Ble til i hvert fall 8 ekstranumre. Tylden brøt ut i jubel da han fikk høre "Livet På Finnskogen" fremført på fuzzgitar så skjærende at Jimi Hendrix ville vært sprekkeferdig av stolthet, hadde han hørt det. Kveldens siste opptreden i teltet kom fra Picazzo. De hadde faktisk øvd på å spille på liten scene, og sang fem-stemte harmonier som fikk tårene frem hos folk. Litt trist var faktisk det hele også, fordi dette var den aller siste opptreden med trommis Dag Sand, som nå slutter i det populære Solør-bandet. Trommer spilte han riktignok ikke på, men han hadde med seg en hel koffert med risteinstrumenter. Herr Sauarlia hadde med seg en hel pall med CD’er, og mesteparten gikk unna. Jentene ved disken fortalte at folk kom og spurte om det meste; en ville kjøpe batterier, mens en annen ville ha en tallerken rømmegrøt. (!) Akkurat det kunne de ikke hjelpe ham med. Dansebandfestivalen i Seljord er kommet for å bli, og det er definitivt Tylden-teltet også. Akkurat nå slikker man sine sår, og gjør seg klar til å dra til Sel i Gudbrandsdalen sammen med Joe Bjørnars, Ole Ivars, Trond Erics og Jan Borseth.