Han lærte aldri å spille jazzpiano, bare "lurespilte" feite akkorder på orglet i Sarpsborg Metodistkirke hvor han fikk organistjobber fra 13 års alderen. (- Jeg hører ennå prestens misbilligende kommentar over de syndige klangene: Du øver, Kjell?) Nå trekker han fullt hus ved konserter i samme kirke – med enda mer sataniske klanger.

Komposisjon og arrangering lærte han "av bitter erfaring" - fra han som 16-åring startet eget Sarpsborg-band i 1947, avanserte til Kampen Ungdomskorps’ storband i Oslo i 1952 og endte tiåret som proff storbandleder i NRK-serien "Swingtime", direktesendt fra Store Studio til radiolyttere i hele Skandinavia.

Ikke vil han kalle seg dirigent, heller. – Men jeg får gutta med meg når det gjelder! Jeg kan terpe på "lukkede" og "åpne" toner, jeg går ut fra min egen feeling og vet hvordan jeg vil ha det! Trompeteren Atle Hammer som er blant veteranene i Kjell Karlsens stall, meldte en gang med sitt guttaktige smil: - Vi tør ikke annet enn å komme inn der du slår, for du ser jo så streng ut. Mens trombonist og proffdirigent Frode Thingnæs som også var ung storbandmusiker hos Kjell Karlsen for 40 år siden, innrømmer: - Jeg savner klubbene dine. Og da er referansen verken til "Pingvinklubben" eller "Metropol" hvor Kjell Karlsens grupper ellers var fast inventar i Oslo-jazzens blomstringsperiode 1955-65.

Kjell Karlsens stående ambisjon har alltid vært å bringe fram nye generasjoner musikere med jazznerve. På 50- og 60-tallet fant for eksempel saksofonistene Mikkel Flagstad, Bjørn Johansen, Harald Bergersen, Erik Andresen, Totti Bergh, Alf Kjellman og Hans Hammer alle et springbrett til sine videre karrierer i Kjell Karlsens små- og storband. Det samme gjaldt bassist Erik Amundsen og trommeslager Ole Jacob Hansen samt vokalistene Karin Krog og Laila Dalseth.

Det er med andre ord en lang tradisjon den unge vokalist Hege Saugstad fra Hvaler nå føyer seg inn i. For ved inngangen til et nytt årtusen fortsetter Kjell Karlsen ufortrødent sin talentspeidende og jazzpedagogiske livsgjerning. Med den smågeniale konsert- og foredragsserien "Jazzakademiet" åpner han Oslo Konserthus - og jazzens verden - for et stort og takknemlig publikum. På menyen står Store-Kjells spesialblanding: Kjente og kjære klassikere i nye anretninger av dagens norske mesterarrangører, moderne originalkomposisjoner spilt med en varme og feeling som er sjelden kost nå til dags – det hele krydret med briljante solister av alle generasjoner.

Først ut er den kreative arrangør Lars Erik Gudims versjon av "Blues March", The Jazz Messengers’ gamle landeplage med trommis Tom Olstad i Art Blakey’s rolle og Per Halvorsen på gutsy altsax.

Med Bill Holman-inspirert trestemmig kontrapunkt sparker den alltid underfundige Øyvind Westby i gang sin versjon av "Down By The Riverside", hvor Kjell Karlsen bidrar med en av sine sjeldne pianosolos (- jeg har aldri vært noen tekniker, og det er ikke blitt bedre etter fingeroperasjonen…), boppig fulgt opp av lead-saksofonist Johan Bergli og trombonist Harald Halvorsen.

"Li’l Darlin’ " presenteres i Neal Heftis uforbederlige originalarrangement fra Basie-boka, og trompeter Finn Eriksen dokumenterer hvorfor han har vært Kjell Karlsens førstevalg på toppen gjennom alle år – med styrke og feeling i perfekt balanse.

Atle Hammers trompet og flygelhorn skjærer dypt og lyttende gjennom akkordprogresjonene, først i Kjell Karlsens funky swinger "Caro" (tilegnet barnebarnet Caroline), senere i Griegs "Solveigs sang" som Øyvind Westby har omskapt til en Gil Evans’k ballade og jazzvals.

Lars Erik Gudims "Don’t Panic" er en funky rusle-låt hvor trombonist Helge Sunde briljerer uanstrengt i hele hornets register, hvoretter han i klassikeren Route 66 viser sine arrangør-kunster i effektiv backing for den laid-back’e vokalist Hege Saugstad og tenorist Vidar Johansens tre solide blueskor.

I Frank Fosters originalversjon av "Shiny Stockings" møter vi trompeter Kim Eriksen som for tida viderefører farsarven med jazzstudier ved Trondheim Musikkonservatorium, privilegiet som Finn Eriksens generasjon aldri fikk nyte. Dessuten viser studiomusiker Steinar Larsen hvilken underkjent jazzgitarist han er.

I en klasse for seg stiller aftenens nestor, klarinettist Putte Wickman. "I Want To Be Happy" og "Days Of Wine And Roses" lyder nærmest som musikalske valgspråk når han her i sin alder av 75 nok en gang viser at de eldste er yngst – i jazzen.

Erling Wicklund