HIMLAJORD

Evert Taubes viser fra Ligurien og Bohuslän
Lars Klevstrand, sang & gitarer
Kjetil Skaslien, trekkspill
Gjester: Eva Bartholdsson, sang
Greger Siljebo, fele

Å synge viser av Evert Taube hører til den delen av visegjerningen som gir
en sanger spesielt store gleder. I denne nordiske kjempens materiale finnes
så mange fasetter, så mange farger og nyanser, både av tekstlig og musikalsk
art, at jeg vel aldri blir helt ferdig med ham. Det er noe med
"standardlåter"s levedyktighet gjennom tiden, de tåler stor slitasje og
mange tolkninger. Ja, de vokser jo på det! Og i de stundene da tvilen melder
seg: Er nå dette spesielt originalt, da? så kommer overbevisningen til meg
om at det vel er de færreste som spør hvorfor enkelte tolker Mozart og
Schubert igjen og igjen!

Mitt forhold til Taube fikk en avgjørende vending i løpet av samspillet på
konsert og CD med kammerorkesteret Arctimus rundt 1990 - 91. Og siden
ytterligere forsterket gjennom nærværet av trekkspilleren Kjetil Skaslien,
som har hatt Taube-melodier i sine kvikke fingre i årevis før denne sangeren
tok fatt.

Kjetils lekne omgang med melodier og harmonier, og for den saks skyld
tekster, er for meg en av grunnene til at det å tolke Taube blir spesielt
livgivende. Det er bare å legge på svøm med denne trollmannen, og veien til
redning og lykke kjennes kort og deilig.

Hør på solstrålene som siver inn som gjennom glisne sjøhusvegger i "Solig
morgon" eller bæljedraget i "Den glade bagarn" og "Oscarsbal i ladan"! Og
ellers, alle de maleriske kommentarene hvor enn han slipper til. Et
overflødighetshorn og en dyptpløyende gledesspreder!

Såpass lenge har sanger og trekkspillers samliv med Evert Taube vart, at
tiden lenge har vært moden for en innspilling av noe av det varierte stoffet
vi har på repertoaret.

Prosjektet har fått retning og navn: "Himlajord"; etter en av skaldens
vakreste viser, som høres sammen med andre viser fra Bohuslän og Ligurien.
Jeg har lenge hatt en forkjærlighet for akkurat disse visene, og hatt stor
moro av å framføre dem for et norsk publikum som både kjenner og ikke
kjenner dem. Her finnes i det liguriske noe sødmefylt , melankolsk og
rørende, som "Natt i Ligurien", "Målaren och Maria Pia" og frodig som
"Fritiof i Arkadien". Men også livsklokt, som "Himlajord". Fra Bohuslän
kommer de maleriske skildringene av hav og land, folk og fe, som "Inbjudan
til Bohuslän", "Maj på Malö". Skjelmskt spill og dyp sorg står side om side
i "Solig morgon", "Balladen om briggen Blue Bird av Hull". Men også
rönnerdahlsk glede og kongelig galanteri finnes, som i "Brudvals" og
"Oscarsbal...".

De liguriske og bohuslänske landskapene møtes i visa "Anna Bella Mirafior" -
der Evert erkjenner sitt ligurisk-bohuslänske opphav med røtter i et
strandhogg og et bruderov av dengang norske vikinger fra Västkusten i
Genovabukta!

Et sidesprang må lytteren ha meg unnskyldt: "Ronsard och herdinnan" er
visselig ikke ligurisk, men må vel regnes blant Everts provençalske affærer.
Melodien er dog et italiensk (napolitansk) lån, og Ligurien grenser jo til
Provençe.

Innspillingen av dette materialet fant sted på Vinga fyr ved innseilingen
til Göteborg, der Evert vokste opp som sønn av en fyrvokter. Der er storm og
stille, historien sitter i veggene, og måkene høres nesten uavbrutt. Her er
gjort få forsøk på nitid musikalsk flisespikking; vi har snarere latt det få
stå til og latt gleden råde. Den er rik som kan få gi seg hen til et så
livsbejaende, gripende og frodig stoff og dele det med andre!